Vi snakker i dag mye om høy produksjon av mat pr. arealenhet. Den nye landbruksmeldingen slår fast at matproduksjonen må økes med 20 % i løpet av tjue år for at vi som nasjon kan opprettholde vår selvforsyningsgrad og aller helst øke den. Dette er et riktig og viktig veivalg og jeg tror at skal vi få dette til må også småhagebruket med. Derfor er det å dyrke hagen – både med blomster, bærbusker, frukttrær, urter og grønnsaker viktig både for egen helse og trivsel, men også som en beredskap om det skulle komme tider med mangel på mat. Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal få til denne økningen uten at matjorda forringes og taper evnen til en vedvarende høy og sunn matproduksjon både for oss selv og for kommende generasjoner.
Dette er et svært alvorlig spørsmål som må tas opp i sin fulle bredde om vi skal greie dette overordna veivalget. Vi ser i dag en rekke ”varsellamper” som bør få oss til å stoppe opp og vurdere om vi er i ferd med å overskride en produktiv tålegrense med hensyn på bruken av matjorda. Nedbygging, erosjon, jordpakking, synkende kornavlinger m.v. er slike ”varsellamper” som vi ikke har råd til å overse om vi skal oppfylle målsettinga som er satt.

Matjorda har dessverre ikke en ubegrensa kapasitet i forhold til økt produktivitet og har sin produktive tålegrense som enda ikke er godt nok utredet og som vi vet alt for lite om – ja vi vet vel egentlig svært lite om dette.

Matjorda sin produksjonskapasitet er ikke direkte proporsjonal med mengden av ulike former for gjødsel og andre innsatsmidler som vi bruker. Årsaken er at matjorda ikke er en død geologisk masse, men en biologisk organisme som er underlagt lovene som styrer det organiske, levende mangfoldet som vi alle er en del av. Matjorda sin produksjonskapasitet avhenger derfor av en rekke faktorer knyttet til livsprosessene som foregår i jord og som igjen er uadskillelig kopla sammen med plantene gjennom rotsystemene, men også den delen av plantene som er over jordoverflata. Vi bør derfor prioritere å framskaffe kunnskap og erfaringer i samsvar med en så fullstendig kunnskap som mulig om matjorda som en levende organisme og hvordan vi kan understøtte og styrke den for å møte et nåværende og framtidig behov for en vedvarende og høy og sunn produksjon av mat både på større arealer og i hagene våre.  Når vi gjennom ulike inngrep påvirker spesifikke forhold i matjorda vil dette alltid føre til at også andre forhold i matjorda vil bli påvirket i en eller annen form – positivt eller negativt.

Kortfattet kan vi si at matjorda er et komplisert økosystem som er påvirket av mange ulike kjemiske, fysiske og biologiske prosesser. Vi kjenner svært lite til helheten og sammenhengene i matjorda vår. Dersom en faktor forandres i matjorda vil som oftest også andre faktorer forandre seg som en konsekvens av den første forandringen. Dette kan vi kalle for en ”tilbakekobling”. Vår kunnskap om dette er uhyre begrenset og oppdelt.

Som den levende organismen matjorda er har den derfor sin definerte, produktive tålegrense. 
En maskin som over tid utsettes for større belastninger enn det den er beregnet for vil bryte sammen og bli ødelagt. Det samme vil skje med en bro som utsettes for større belastning enn det den er konstruert for. Verken maskiner eller broer kan restituere seg selv. De må erstattes av nye maskiner og nye broer. Matjorda har som andre levende organismer en evne til å tåle en viss overbelastning for et kortere tidsrom. Blir overbelastningen mer eller mindre kontinuerlig over et lengre tidsrom vil matjorda sin produktive tålegrense overstiges. Dette vil gi utslag som kanskje ikke merkes så godt med engang, men som vil tilta og forsterkes over tid. Når matjorda sin produktive tålegrense har vært overbelastet over et for langt tidsrom vil dette kunne vise seg som nedsatt avlingskvalitet, nedsatt avlingsmengde, økende problemer med fruktbarhet blant dyr og planter, nedsatt motstandskraft og immunforsvar hos dyr og planter, mindre innhold av mold (humus) grunnet nedsatt livsmangfold i jorda og for liten mattilførsel til jordlivet, jordstruktur som kollapser, økende erosjon og så videre.

Greier vi ikke å tolke disse signalene tidlig nok og ta dem alvorlig og handle tidsnok vil hele jordorganismen kunne falle sammen og mer eller mindre gå til grunne.

Det betyr at problemene vil bli så store at det ikke lenger er mulig å produsere mat uten å foreta en kostbar og nøye styrt rehabilitering av matjorda. Kostnadene vil ikke bare bli i penger, men kanskje enda viktigere enn penger er at matjorda sin produksjonskapasitet vil være betydelig forringet over en lengre tidsperiode. En slik rehabilitering vil kunne omfatte alt fra tekniske inngrep som for eksempel grøfting og profilering til en gjeninnføring og understøttelse av et rikt biologisk mangfold som kan bygge opp igjen matjorda sin produktive tålegrense.

Vi har i dag som samfunn både kunnskap, penger og teknikk som kan gjøre en slik snuoperasjon som synes å være helt nødvendig. Vi kan også om vi vil, ikke bare restituere matjorda sin produktive tålegrense, men også øke den. Jeg tror at det er bare slik vi kan få til en økt matproduksjon på 20 % i de neste 20 år dersom vi ønsker at denne økningen skal være vedvarende gjennom generasjoner både i forhold til matproduksjon og miljø.

Vi i Lokal bokashi vil være med å bidra til at matjorda i våre hager blir så struttende av liv som overhodet mulig og dermed gi oss store og sunne avlinger. Vi ønsker at alle skal kunne lykkes i å dyrke sin egen hage og kjenne gleden i å dyrke sin egen mat. Dette gjør vi gjennom å dele erfaringer og kunnskap – både ny og gammel – om dyrking av ulike vekster i hagen og om ulike dyrkingsteknikker. Vi vil også etter hvert tilby en større bredde av ulike produkter som kan være til hjelp og støtte for den enkelte hagedyrker

Produktiv tålegrense